Den profetiske tjeneste (del 1)

Jeg har i flere uker sett for meg et nytt blogg-innlegg, men har (enda) ikke helt oversikt over hvordan innlegget kommer til å bli. Jeg har veldig lenge hatt lyst til å skrive om dette temaet, men har ikke vært helt sikker på hvordan jeg skal "angripe" det, da det både er et ganske stort og omfattende tema, samtidig som det er relativt dype greier.

Jeg for min del syntes det er et veldig spennende tema, samtidig som det er litt utfordrende. Spørsmål som "hvordan skal jeg gå frem", "hva skal jeg utdype" og "hva skal være tyngden" er ting som dukker opp. Sånn i farten føler jeg litt for å dele av mitt eget liv, ikke for å vise meg frem eller skryte, men for å prøve å sette ord på ting og putte det i perspektiv.

Jeg har i nesten alle år vært interessert og fascinert av det overnaturlige og mystiske. Det åndelige, engler og demoner har alltid vært ting som jeg har fantasert over og tenkt mye på, men det er først i nyere tid jeg har skjønt at dette har å gjøre med rettningen på livet mitt. En annen ting som er veldig interessant, som jeg nylig fikk åpnet øynene for, er at jeg på barneskolen alltid likte "å tyde" drømmene til bestevennen min. I dag, er drømming og drømmetydning en sterk del av mitt kall og fremtidige tjeneste. Det må nesten være som det står i Jeremia 1.5 «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkene satte jeg deg.» Gud har rett og slett lagt det i meg som en rettning for livet allerede før jeg klar over at Gud hadde en rettning for meg. Jeg har i alle tider vært kristen og trodd på Gud, men valget og åpenbaringen på Guds plan for meg, er ting som har kommet inn mer og mer etter hvert. "Så hva har din interesse for det åndelige og mystiske med den profetiske tjeneste å gjøre?" kan du kanskje spørre. Saken er at dybden i det profetiske er å finne frem de "skjulte" skattene i mennesker, og å søke Gud for det som ligger på Hans hjerte. Det står så bra i Orspråkene 25.2: Det er Guds ære å skjule en sak, men kongers ære å granske en sak. I det vi søker inn i det Himmelske for å finne frem det Gud har lagt fram for oss før verdens grunvoll ble lagt (Efeserbrevet 1.3-4).

Så hvordan finner man frem til dette? Hvor finner man Guds hemmeligheter?
Man kan finne frem til det på flere måter, jeg for min del er en seer. 80-90% av det jeg får i det profetiske er bilder, syner/drømmer om natten, indre visjoner og lignende, det vil si at Gud først og fremst taler til meg på det visuelle planet. Esekiel var en seer, det samme var Daniel og Samuel, alle fikk budskap gjennom å se diverse ting på forskjellige måter. Den andre hovedmåten er å få ting gjennom ord, budskap og inntrykk, det som vi typisk kaller for det profetiske (Og som de fleste profeter i Gamle Testamentet oppererte ved). Det kan sies slik at den profetiske tjeneste først og fremst har disse to hovedformene, akkurat som elven Nilen... Der er det næmlig to hovedelver som kommer sammen og danner én elv (Nilen) som munner ut i havet. Under disse to hovedkategoriene har vi så klart mange andre uttrykksformer, det være sang, skriving, kunst, dans, drama, formidling av rettning for Guds menighet osv. Egentlig er det ikke grenser for profetisk uttrykk, likesom Gud er stor og uendelig er det uendelig med uttryksmåter for det profetiske.

Nå kan man så klart lure på hvor "det teologiske grunnlaget" for disse påstandene befinner seg, og jeg kan si det slik at dette først og fremst er profetisk praksis og erfaring. Mennesker har funnet Gud i forskjellige uttryksformer, og Gud har vist/manifistert seg gjennom disse formene.
Jeg vil i kommende innlegg på temaet gå dypere og begrunne mer ut i fra Bibelen Guds ord. Meningen med dette innlegget er å gjøre dere sultne på mer, samt å gi dere en større interesse for det profetiske. Jeg er næmlig av den formening om at alle skal erfare det profetiske i sitt liv, enten ved å bli betjent, eller at man selv uttrykker det profetiske på en eller annen måte.

"For dere kan alle tale profetisk, én for én,
så alle kan lære noe og bli formant." 2. Korinterbrev 15.31

Shalom, fred!

2009 - Et år for fremgang!

slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomhendt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang overalt hvor jeg sender det. (Jesaja 55.11 - Bibelselskapet 1988)

Dette bibelverset kom til meg for et par uker siden mens jeg lå i sengen å ba. Jeg tenkte litt på det, og Gud viste meg hvordan dette verset hadde å gjøre med 2009.
Etter vært ble jeg også minnet på annet vers, Jeremia 29.7:

Se til at det går vel med den byen jeg har ført dere til, og be for den til Herren. For når det går den vel, så går det dere vel. (Bibelselskapet 1988)


Når jeg leser dette verset, samt hele avsnittet i Jeremia 29, blinker det en setning i bakhodet mitt: "Søk byens velferd". Vi er kalt til å søke byens velferd, og hvordan gjør vi det? Det første som står beskrevet i dette kapittelet, er at vi skal influere hele samfunnet ("vi" er lagt til med vilje, jeg tror at disse versene også gjelder for oss i dag og for den byen vi bor i). Ta koner, gift vekk barn, plant hager og bygg hus. Dette tror ikke jeg bare refererer til "hus", men også til entrepenørskap/starte firmaer og øke velstanden. Vi oppfordres direkte til å være en del av samfunnet, men det er ikke alt, tvert imot. Det står også at vi skal be for byen, for når det går den vel, går det oss vel, både verdslig og åndelig.

Så hva har egentlig dette med verset fra Jesaja å gjøre? Alt! Vi er kalt som Guds folk, eiendomsfolket (Efeserbrevet 1.14), hans verk - skapt til gode gjerninger (Efesverbrevet 2.10). Vi er hans utsendinger (Matteus 28), og jeg tror også at vi er hans "ord". Vi er bærere av ordet, vi er også et resultat av ordet (logos); for ordet (logos) ble kjød og tok bolig iblant oss (Johannes 1). Vi er også et resultat av Hans talte ord (rhema), Gud sa (rhema): "La oss skape mennesker i vårt bilde, i vår lignelse, de skal råde over havets fisker, over himlens fugler..." Vi falt ut ved syndefallet, men ble igjen innsatt gjennom frelsen på korset og Jesu oppstandelse fra de døde.

Jeg tror at vi også er Hans ord, jeg tror at Jesaja 55.11 også peker på oss. At når vi vandrer på Hans veier og etter Hans vilje, så har vi fremgang, og vi kommer ikke til å vende tomhendt tilbake.

Hvorfor er dette så viktig? Fordi jeg tror vi lever i en tid hvor Gud ønsker å innsette sin menighet i verden. Jeg tror Gud lengter etter å se oppfyllelsen av profetien som står i Jesaja 2.2-3 og Mika 4.1-2: "Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen fjellet, og det skal være høyt hevet over alle høyder. Og folkeslag skal strømme opp på det. Mange hedningfolk skal gå av sted og si: Kom la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på Hans sti." (Bibelselskapet 1988)

Så vidt jeg husker fra Peters tale i Apgj. 2, så lever vi nå i de siste tider, det blir også beskrevet i Hebreebrevet 1.2. Jeg vet også at det skilles mellom "de siste dager" i form av Åndsutgytelsen til Jesu gjenkomst, og de siste/nærmeste dager før Jesu gjenkomst (Apgj. 2.17, 2.Tim. 3.1, Heb. 1.2 og 2.Pet. 3.3) Uansett hva det menes her, vet jeg at Gud lengter etter å oppfylle sine ord, likesom naturen og de frelste lengter etter den endelige forløsning (Romerbrevet 8.22-23).

Jeg tror også på det som står om "kairos-tid" eller "den laglige tid". "Kairos" betyr "tid" på gresk, men ikke hvilken som helst "tid", det betyr "den bestemte tid" og/eller "tid for noe". I 1.Krønikebok 12.32 kan vi lese om Jissakars sønner, det står om de at de forstod seg på tidene. Aller først, Jissakar er en av de tolv stammene, og fikk sin velsignelse av Jakob som de andre brødrene (1. Mosebok 49.28). Men det er ikke bare Guds rike som bruker dette, i Ester 1.13 kan vi lese at kong Xerxes søkte råd hos sine vismenn, som kunne forstå seg på tidene. Det er klart at det ligger et åndelig aspekt i dette. Også Daniel 2.21, Apgj. 1.7 og 1. Tess. 5.1 omtaler dette.

Så hva skal alt dette bety? Jeg tror det betyr- og jeg tror Gud sier til menigheten- at det er en tid for fremgang og utvikling, vekst og inflytelse i samfunnet. Jeg tror 2009 er en tid for dette, bruk muligheten, be, søk Gud, søk fremgang og søk din bys velferd.

Setter pris på tanker, følelser og eventuelle reaksjoner.

Guds fred, shalom!

Frihet!

Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. (Jesaja 61.1 - Det Norske Bibelselskap 1978/85)

Visjon om Bergen - 10/11-08

På Veien bibelskole som jeg går på, hadde staben vært på reise til Bethel Church i Redding, California. Denne dagen (10/11-08) ville de bruke en time på å gi videre det de hadde fått på turen (Etter god gammeldags Matteus 10.8 - stil). Etter at jeg ble bedt for, la Gud meg ned på gulvet, der gav Han meg en indre visjon, det vil si bilder i tankene.

Denne visjonen besto av tre deler, disse delene trenger ikke å ha noe med hverandre å gjøre,
men de er alle åndelige sanheter som er kommet fram:

1. Jeg så Bergen ovenifra, det brandt, det var følelse av kamp og krig og det så ikke pent ut. Men jeg observerte flere steder/små områder av lys og herlighet, Guds herlighet. Det var menigheter og kristne felleskap. Jeg så lysstriper som gikk mellom de forskjellige samlingene, det betydde at det var enhet mellom de menighetene. Jeg så også at Guds Rike/Det Himmelske var over byen, på vei ned. Seieren/vekkelsen skjer ikke ved at menigheter ekspanderer, men at Himmelen "kommer ned" (Se "Fader vår" - "la ditt rike komme, la din vilje skje"). Og når Himmelen kommer ned, kveler og ødelegger det satans rike. Men jeg så at der menighetene ikke hadde enhet, var det vanskelig for vekkelse å bryte løs. Hvis det for eksempel ikke er enhet mellom menighetene nord og sør i Bergen, vil det være vanskeligere å få vekkelse i de områdene, det "stagnerer" mot det. Men de stedene det var enhetsbånd, der brøt vekkelse løs.

Guds sier det ganske enkelt: "Bevar åndens enhet" (Efe. 4. 3-6), og det er nok ikke uten grunn.

2. Fokuset flyttet seg til vannet i Bergen, ved Byfjorden. Han fortalte/viste meg at vannet er det profetiske bildet på menneskene i Bergen. Jeg så forbedere stå rundt vannet i ring på alle sider av Byfjorden, for seier. Gud har tidligere vist meg bilder av sjøslag i Byfjorden, men det er først nå at jeg har skjønt hva det betyr. Det representerer slagt for folket/menneskene i Bergen, hav og vann er ofte det profetiske bilde på folk og mennesker.

3. Denne delen av visjonen har jeg fått før, det var under en gudstjeneste i Kristkirken i Bergen. Jeg så Bergen, og en vakker, forførende kvinneskikkelse med en kort stav i hånden/hendene svevde over byen (Jeg tror dette er Jesabels ånd). Så ser jeg Kristkirken som en krukke fylt med (Guds) ild, og jeg ser at denne krukken helles fra Minde og utover Bergen, det gjør at Bergen settes i brann og kvinneskikkelsen må fly vekk/flykte. Jesabels ånd må brennes ut av Bergen, likesom Guds ild forterte offeret til Elias (1. Kongebok 18.38) og soldatene til Akasja, som skulle hente Elisa (2. Kongebok 1.12).

Som sagt, disse tre trenger ikke å ha direkte sammenheng, men jeg tror at de er viktige stragegiske biter i Guds plan og tanker for Bergen. Jeg hilser dere alle med Efeserne 1.17-19.

Guds fred!

Fargene som profeterer

Det sies at vegger har ører, og at bygninger kan fortelle om dens historie. Men det er lite som er så enkelt, men allikevel så kraftfullt som fargene. Dette har Gud klargjort for meg flere ganger, men en av de sterkeste gangene var da Han viste meg en rød rose.

Det står i Johannes 15 at vi ærer Gud når vi bærer frukt for Han, vi kalles også for blomster og hager i Høsyangene, intimitetens bok. En rød rose er et vakkert bilde på hvem vi er og hvordan Han ser på oss. På toppen, som en krone, en krans, som skjønnhetens ansikt, er kronbladene satt i et perfekt system. Den røde fargen betyr vidsom, ære, kraft, blods utgytelse, mot og liv. Dette er det som Han har kronet oss med, Han vil at vi skal være et vakkert skue med all den velsignelsen som den røde fargen representerer, akuratt slik som vi skuer en rose i full blomst.

Men bladene kan ikke holde seg selv, den trenger kontakt og næring fra bakken, den trengs å holdes oppe. Derfor er det en grønn stilk, grønt betyr vekst og utvikling, jo større stilk, jo mer næring kommer opp og jo større og lengre kan kronbladene bre seg ut. Velsignelsen bygges på at vi utvikler oss og blir mer og mer modne. Men som sagt med bladene trengs det bakkekontakt, det trengs en grunnvoll og basis for utvikling, dette er den brune jorden. Den brune jorden representerer medynk og ydmykhet, vårt viktigste grunnlag.

Gud er det største og mektigste bildet på ydmykhet, vår store Skaper og herligjører ble sin egen skapning. Han nedverget seg over vår forstand, vi kan enda ikke skjønne breddene og dybdene i det Han gjorde. Fra å være den allmektige Gud, ble Han som en av oss mennesker, og som det står i Filiperbrevet la Han fra seg alt det gudommelige.

Det står gjentatte ganger i evangeliene at Jesus hadde "inderlig medynk" for folk, dette er det sterkeste utrykket som finnes på gresk for medfølelse. En kjent mann som heter Peter Halldorf skrev i en av sine bøker: "Det var Jesu medfølelse for de få som gjorde at Han brydde seg om de store skarer" (Fritt sitert etter "Drikk dypt av Ånden") Jesus var aldri interessert i å ha masse etterfølgere, Han var interessert i å møte enkeltmenneske, for å TJENE de, derfor kom Han.

Jo mer jord vi har, jo flere roser er det plass til, jo mer ydmykhet, medfølelse og tjenersinn, jo flere mennesker kan vi være rundt for å bygge og styrke de. Men røttene til hver enkelt må alltid være fokus, vi må være interessert i de som personer, ikke bare noen som vi henger rundt. Vi skal komme på dypet av mennesker, så vi får plantet det dyrebare Guds ord og meningen med livet i de, der kan det få vokse å bære frukt.

Men bildet var ikke ferdig der, det kom næmlig en svart bakgrunn, og svart er ikke nødvendigvis en negativ farge, det symboliserer Gudsfrykt. Gudsfrykt handler ikke om å være redd for Gud, for ordene som passer best er ærefrykt, respekt og verdighetsfølelse over noe, men i det ligger også kjærligheten. Det må være bakgrunn for alt vi gjør.

Sist men langt i fra minst, kom den lyse hvite fargen seilende gjennom bildet og ble som en livgiver for hele bildet, eller for alle fargene. Hvit er den ultimate fargen, vitenskapelig sett (og åndelig) kommer alle farger fra hvit/lyset. Hvit representerer Guds ånd, Den Hellige Ånd som MÅ være livgiver og forløser for at noen som helst av fargene skal ha kraft. Og da var bildet komplett!

Dette bildet stadfester vårt navn, kristne, kristne betyr ikke først og fremst Kristus-lik, for likesom Jesus ble kalt Kristus den salvede, er vi blitt kalt kristne de salvede. Det er en flertallsform av kristus, og et mektig tegn på hva vårt liv skal uttrykke.

Må Herrens Ånd og forløses rikelig over dere!

Bønnesvar ut fra Johannes Åpenbaring 8.3-5

Johannes Åpenbaring 8.3-5 3 En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. 4 Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner. 5 Så tok engelen røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret og kastet ilden på jorden. Og det kom tordenbrak og drønn, lyn og jordskjelv. (Bibelselskapet NT05)

Vi har fått nåde hos Gud til å be til Han å få våre behov møtt, men hvorfor blir ikke alle bønner besvart? Hvorfor er det ikke slik at hver eneste bønn som stiger opp til Guds trone, kommer ned igjen som et JA? Det vet jeg ikke helt, men jeg kan fortelle hvordan deler av denne prosessen foregår.

Det vi ser i disse versene, er at alle de helliges (de frelstes) bønner ligger i et gullalter foran Guds trone. Det som videre skjer, er at en engel kommer med røkelse som blir lagt med bønnene, før de stiger opp for Guds ansikt.

Hvorfor?
Det er mange mennesker som bare ber etter egen lyst og fortjeneste (Jakob 4.3), og før bønnene kan stige opp for Guds ansikt, slik at Han kan "se de/høre de", må de sensureres eller helliges, og det gjøres med røkelse.

Hvorfor kan ikke Gud sortere de selv?
Det står i 1. Johannesbrev 5.14-15, at dersom vi ber etter Hans vilje, så hører Han oss, og når vi vet at Han hører, da gir Han oss det. Hvis Gud hadde sett/hørt alle bønnene som steg opp til Han, ville Han svart ja til alle, men med røkelsen vil bare de som er helhjertede og trosfylte stige opp for Hans åsyn, så Han kan forløse bønnesvar.

Det som skjer videre, er at denne engelen tar ild fra alteret, ilden er Guds kraft/Den Hellige Ånd, og den kastes over jorden/vår verden. Det som har skjedd, er at Gud har sett bønnene, og Han svarer ja. For at svaret skal bli forløst over oss, må Guds kraft virke, derfor, for å forløse disse bønnene, blir ild kastet over jorden (det er bare Guds kraft som kan gjøre dette). For inni Guds kraft (på gresk: Dynamos, som blandt annet blir brukt om dynamitt) ligger atmosfæren av bønnesvar, det er ved/i Den Hellige Ånd at kraft og bønnesvar forløses, dette er også kalt den 12. dimensjon (for de som er interessert i dimensjoner og kvantefysikk, men dette verken vet eller forstår ufrelste fysikere).

Når ilden kommer fra Tronsalen (Den 4. Himmel*) over jorden, skjer det interessante ting, lyn, tordendrønn og brakk. Dette er noe som ALLTID skjer når det åndelige bryter inn i vår fysiske verden, det er egentlig separate verdener, men de er på mange måter bundet sammen ved at de påvirker hverandre. Når Den Hellige Ånds kraft forløses over jorden skjer det en reaksjon, (ikke kjemisk, men åndelig) som et resultat av at det Gudommelige rører ved det verdslige. Man har kanskje sett at mennesker i kirken driver og vaier frem og tilbake, eller roper høye rop ved forskjellige anledninger, dette er en reaksjon på at Den Hellige Ånd berører de ved sin kraft, mens det ser slik ut for våre verdslige øyne, kan det være både ild og lyn i det åndelige.

Dette er så klart bare en dråpe i havet i forhold til alt som kan forklares og vises til, f.eks Den 4. Himmel*, det er noe som jeg kommer til å skrive om senere. Inntil videre, nyt Guds nærhver og Hans åpenbarings ånd, i Jesu navn.

Shalom, fred!

Drøm med budskap - Å elske din neste som deg selv.

Jeg hadde en interessant drøm natt til torsdag 16.august.
Det var en drøm som klart var fra Gud, og med første øyekast så det ut som om Gud bare ville illustrere en demonutdrivelse. Men den gang ei, drømmen var også av dypere mening. En læring om sann kjærlighet, til seg selv og andre.

Det begynte med at jeg var på et sted, hvor er ikke viktig. Det kom da en mann som solgte klær, han ville gjerne selge på det stedet, og jeg sa at det var greit. Litt senere dukket det opp masse slanger og en stor demon, demonen var en høy mørk/svart skikkelse med mye selvtillit. Jeg ble øyeblikkelig offensiv og "gjorde meg klar" til bønne-kamp mot demonen. Jeg spurter hvem han var, og han kom tett opp i fjeset på meg og sa "Jeg er ånd av nazisme", han hadde forøvrig to små papir-nazistflagg i okse-nesen sin som pekte hver sin vei. Jeg ble veldig offensiv og begynte å refse og fordømme han. Jeg snudde meg og løp kort til venstre og ropte til alle som var der "Han er en ånd av nazisme". Før jeg gikk bort til demonen igjen, kom Rolf Helen Iversen, min ene pastor bort til meg, det er han som er ansvarlig for befrielsestjenesten i menigheten. Han sa "Bra Jørgen, men du trenger ikke å være så høylydt og voldsom, ta det rolig" med en vennlig tone og et smil om munnen. Jeg spør demonen om med hvilken rett han har til å være her, han svarte at det var fordi klesselgeren var kommet inn, og folk hadde fått kjærlighet til klær. Jeg ble veldig ovenpå, og var klar til og drive ut demonen som var blitt bekymret og redd, og idet jeg begynte å refse og kutte bånd som demonen hadde til oss, våknet jeg.

Da jeg våknet skjønte jeg ikke bæret av hva dette betydde, utenom at jeg kjente igjen den generelle demonutdrivelses-prosessen. Så jeg tok tak i Den Hellige Ånd, og Han viste meg:

Kjærligheten til klær var et bilde på selvkjærlight og selvopphøyelse, og ånd av nazisme var bilde på hat til andre mennesker. Selvopphøyelse er en tankegang/tankebygning (Se forrige blogg) som åpner for demoner av hat, denne blir rettet mot andre mennesker. Derfor sier Jesus "Du skal elske din neste som deg selv", for å vise at man skal elske både seg selv og andre, det er derfor satan har organisert det slik, for å bryte og angripe mest mulig av Guds Rikes prinsipper. Det er to grøfter (feile veier) å gå i når det gjelder å elske sin neste som seg selv, den første er det som jeg nettopp nevnte, å elske seg selv men hate andre, det andre er å hate seg selv (dårlig selvbilde/hat mot kroppen osv) men elske andre (talenter, utsener – TV stjerner, modeller osv). Disse to jobber motsatt vei, den første begynner med tankebygninger av f.eks selvopphøyelse og selvgodhet (som ofte har røtter i stolthet), dette åpner for demoner å komme inn, spesielt hat, og dette hatet fokuseres nesten alltid på andre. Den andre begynner som oftest med at man ser på andre mennesker, fokuserer mye på dem og det de har. Deretter begynner det å bygge seg opp tanker og festningsverk (se forrige blogg) som får en til å elske, og nærmest opphøye disse menneskene og det de har. Dette åpner opp for demoner av hat, og spesielt rettet mot seg selv, et sikkert tegn på at man er i faresonen, er at man foretrekker noe en annen har, framfor det man selv har (fordi folk ikke forstår at de er perfekt).

Hvorfor ikke demoner av selvopphøyelse
og opphøyelse av andre?
Demoner hater mennesker fordi vi er skapt i Guds bilde, med mange av Hans egenskaper og likheter, det er ikke engler og demoner. Gud er godhet og kjærlighet, mens satan bare kan pervertere ting med hat og ødeleggelse, det er totalt i mot satans og demoner natur å opphøye mennesker på noe som helst måte. Derfor jobber de gjennom festningsverk og så demoner.

Men vit dette, Han som er i oss er større enn han som er i verden.
Lev i Han, så vil Han leve i deg.

Guds fred!