På Veien bibelskole som jeg går på, hadde staben vært på reise til Bethel Church i Redding, California. Denne dagen (10/11-08) ville de bruke en time på å gi videre det de hadde fått på turen (Etter god gammeldags Matteus 10.8 - stil). Etter at jeg ble bedt for, la Gud meg ned på gulvet, der gav Han meg en indre visjon, det vil si bilder i tankene.
Denne visjonen besto av tre deler, disse delene trenger ikke å ha noe med hverandre å gjøre,
men de er alle åndelige sanheter som er kommet fram:
1. Jeg så Bergen ovenifra, det brandt, det var følelse av kamp og krig og det så ikke pent ut. Men jeg observerte flere steder/små områder av lys og herlighet, Guds herlighet. Det var menigheter og kristne felleskap. Jeg så lysstriper som gikk mellom de forskjellige samlingene, det betydde at det var enhet mellom de menighetene. Jeg så også at Guds Rike/Det Himmelske var over byen, på vei ned. Seieren/vekkelsen skjer ikke ved at menigheter ekspanderer, men at Himmelen "kommer ned" (Se "Fader vår" - "la ditt rike komme, la din vilje skje"). Og når Himmelen kommer ned, kveler og ødelegger det satans rike. Men jeg så at der menighetene ikke hadde enhet, var det vanskelig for vekkelse å bryte løs. Hvis det for eksempel ikke er enhet mellom menighetene nord og sør i Bergen, vil det være vanskeligere å få vekkelse i de områdene, det "stagnerer" mot det. Men de stedene det var enhetsbånd, der brøt vekkelse løs.
Guds sier det ganske enkelt: "Bevar åndens enhet" (Efe. 4. 3-6), og det er nok ikke uten grunn.
2. Fokuset flyttet seg til vannet i Bergen, ved Byfjorden. Han fortalte/viste meg at vannet er det profetiske bildet på menneskene i Bergen. Jeg så forbedere stå rundt vannet i ring på alle sider av Byfjorden, for seier. Gud har tidligere vist meg bilder av sjøslag i Byfjorden, men det er først nå at jeg har skjønt hva det betyr. Det representerer slagt for folket/menneskene i Bergen, hav og vann er ofte det profetiske bilde på folk og mennesker.
3. Denne delen av visjonen har jeg fått før, det var under en gudstjeneste i Kristkirken i Bergen. Jeg så Bergen, og en vakker, forførende kvinneskikkelse med en kort stav i hånden/hendene svevde over byen (Jeg tror dette er Jesabels ånd). Så ser jeg Kristkirken som en krukke fylt med (Guds) ild, og jeg ser at denne krukken helles fra Minde og utover Bergen, det gjør at Bergen settes i brann og kvinneskikkelsen må fly vekk/flykte. Jesabels ånd må brennes ut av Bergen, likesom Guds ild forterte offeret til Elias (1. Kongebok 18.38) og soldatene til Akasja, som skulle hente Elisa (2. Kongebok 1.12).
Som sagt, disse tre trenger ikke å ha direkte sammenheng, men jeg tror at de er viktige stragegiske biter i Guds plan og tanker for Bergen. Jeg hilser dere alle med Efeserne 1.17-19.
Guds fred!
Wednesday, 19 November 2008
Monday, 21 January 2008
Fargene som profeterer
Det sies at vegger har ører, og at bygninger kan fortelle om dens historie. Men det er lite som er så enkelt, men allikevel så kraftfullt som fargene. Dette har Gud klargjort for meg flere ganger, men en av de sterkeste gangene var da Han viste meg en rød rose.
Det står i Johannes 15 at vi ærer Gud når vi bærer frukt for Han, vi kalles også for blomster og hager i Høsyangene, intimitetens bok. En rød rose er et vakkert bilde på hvem vi er og hvordan Han ser på oss. På toppen, som en krone, en krans, som skjønnhetens ansikt, er kronbladene satt i et perfekt system. Den røde fargen betyr vidsom, ære, kraft, blods utgytelse, mot og liv. Dette er det som Han har kronet oss med, Han vil at vi skal være et vakkert skue med all den velsignelsen som den røde fargen representerer, akuratt slik som vi skuer en rose i full blomst.
Men bladene kan ikke holde seg selv, den trenger kontakt og næring fra bakken, den trengs å holdes oppe. Derfor er det en grønn stilk, grønt betyr vekst og utvikling, jo større stilk, jo mer næring kommer opp og jo større og lengre kan kronbladene bre seg ut. Velsignelsen bygges på at vi utvikler oss og blir mer og mer modne. Men som sagt med bladene trengs det bakkekontakt, det trengs en grunnvoll og basis for utvikling, dette er den brune jorden. Den brune jorden representerer medynk og ydmykhet, vårt viktigste grunnlag.
Gud er det største og mektigste bildet på ydmykhet, vår store Skaper og herligjører ble sin egen skapning. Han nedverget seg over vår forstand, vi kan enda ikke skjønne breddene og dybdene i det Han gjorde. Fra å være den allmektige Gud, ble Han som en av oss mennesker, og som det står i Filiperbrevet la Han fra seg alt det gudommelige.
Det står gjentatte ganger i evangeliene at Jesus hadde "inderlig medynk" for folk, dette er det sterkeste utrykket som finnes på gresk for medfølelse. En kjent mann som heter Peter Halldorf skrev i en av sine bøker: "Det var Jesu medfølelse for de få som gjorde at Han brydde seg om de store skarer" (Fritt sitert etter "Drikk dypt av Ånden") Jesus var aldri interessert i å ha masse etterfølgere, Han var interessert i å møte enkeltmenneske, for å TJENE de, derfor kom Han.
Jo mer jord vi har, jo flere roser er det plass til, jo mer ydmykhet, medfølelse og tjenersinn, jo flere mennesker kan vi være rundt for å bygge og styrke de. Men røttene til hver enkelt må alltid være fokus, vi må være interessert i de som personer, ikke bare noen som vi henger rundt. Vi skal komme på dypet av mennesker, så vi får plantet det dyrebare Guds ord og meningen med livet i de, der kan det få vokse å bære frukt.
Men bildet var ikke ferdig der, det kom næmlig en svart bakgrunn, og svart er ikke nødvendigvis en negativ farge, det symboliserer Gudsfrykt. Gudsfrykt handler ikke om å være redd for Gud, for ordene som passer best er ærefrykt, respekt og verdighetsfølelse over noe, men i det ligger også kjærligheten. Det må være bakgrunn for alt vi gjør.
Sist men langt i fra minst, kom den lyse hvite fargen seilende gjennom bildet og ble som en livgiver for hele bildet, eller for alle fargene. Hvit er den ultimate fargen, vitenskapelig sett (og åndelig) kommer alle farger fra hvit/lyset. Hvit representerer Guds ånd, Den Hellige Ånd som MÅ være livgiver og forløser for at noen som helst av fargene skal ha kraft. Og da var bildet komplett!
Dette bildet stadfester vårt navn, kristne, kristne betyr ikke først og fremst Kristus-lik, for likesom Jesus ble kalt Kristus den salvede, er vi blitt kalt kristne de salvede. Det er en flertallsform av kristus, og et mektig tegn på hva vårt liv skal uttrykke.
Må Herrens Ånd og forløses rikelig over dere!
Det står i Johannes 15 at vi ærer Gud når vi bærer frukt for Han, vi kalles også for blomster og hager i Høsyangene, intimitetens bok. En rød rose er et vakkert bilde på hvem vi er og hvordan Han ser på oss. På toppen, som en krone, en krans, som skjønnhetens ansikt, er kronbladene satt i et perfekt system. Den røde fargen betyr vidsom, ære, kraft, blods utgytelse, mot og liv. Dette er det som Han har kronet oss med, Han vil at vi skal være et vakkert skue med all den velsignelsen som den røde fargen representerer, akuratt slik som vi skuer en rose i full blomst.
Men bladene kan ikke holde seg selv, den trenger kontakt og næring fra bakken, den trengs å holdes oppe. Derfor er det en grønn stilk, grønt betyr vekst og utvikling, jo større stilk, jo mer næring kommer opp og jo større og lengre kan kronbladene bre seg ut. Velsignelsen bygges på at vi utvikler oss og blir mer og mer modne. Men som sagt med bladene trengs det bakkekontakt, det trengs en grunnvoll og basis for utvikling, dette er den brune jorden. Den brune jorden representerer medynk og ydmykhet, vårt viktigste grunnlag.
Gud er det største og mektigste bildet på ydmykhet, vår store Skaper og herligjører ble sin egen skapning. Han nedverget seg over vår forstand, vi kan enda ikke skjønne breddene og dybdene i det Han gjorde. Fra å være den allmektige Gud, ble Han som en av oss mennesker, og som det står i Filiperbrevet la Han fra seg alt det gudommelige.
Det står gjentatte ganger i evangeliene at Jesus hadde "inderlig medynk" for folk, dette er det sterkeste utrykket som finnes på gresk for medfølelse. En kjent mann som heter Peter Halldorf skrev i en av sine bøker: "Det var Jesu medfølelse for de få som gjorde at Han brydde seg om de store skarer" (Fritt sitert etter "Drikk dypt av Ånden") Jesus var aldri interessert i å ha masse etterfølgere, Han var interessert i å møte enkeltmenneske, for å TJENE de, derfor kom Han.
Jo mer jord vi har, jo flere roser er det plass til, jo mer ydmykhet, medfølelse og tjenersinn, jo flere mennesker kan vi være rundt for å bygge og styrke de. Men røttene til hver enkelt må alltid være fokus, vi må være interessert i de som personer, ikke bare noen som vi henger rundt. Vi skal komme på dypet av mennesker, så vi får plantet det dyrebare Guds ord og meningen med livet i de, der kan det få vokse å bære frukt.
Men bildet var ikke ferdig der, det kom næmlig en svart bakgrunn, og svart er ikke nødvendigvis en negativ farge, det symboliserer Gudsfrykt. Gudsfrykt handler ikke om å være redd for Gud, for ordene som passer best er ærefrykt, respekt og verdighetsfølelse over noe, men i det ligger også kjærligheten. Det må være bakgrunn for alt vi gjør.
Sist men langt i fra minst, kom den lyse hvite fargen seilende gjennom bildet og ble som en livgiver for hele bildet, eller for alle fargene. Hvit er den ultimate fargen, vitenskapelig sett (og åndelig) kommer alle farger fra hvit/lyset. Hvit representerer Guds ånd, Den Hellige Ånd som MÅ være livgiver og forløser for at noen som helst av fargene skal ha kraft. Og da var bildet komplett!
Dette bildet stadfester vårt navn, kristne, kristne betyr ikke først og fremst Kristus-lik, for likesom Jesus ble kalt Kristus den salvede, er vi blitt kalt kristne de salvede. Det er en flertallsform av kristus, og et mektig tegn på hva vårt liv skal uttrykke.
Må Herrens Ånd og forløses rikelig over dere!
Subscribe to:
Posts (Atom)
